Hva er egentlig særeie?

Når får særeie betydning?

Du har sikkert hørt snakk om regler mellom ektefeller om særeie og felleseie ved inngåelse av ekteskap. Ordene antyder at det handler om eierforhold, men dette er misvisende. Begrepene som benyttes om eierforholdet under ekteskapet (om ektefeller eier noe i fellesskap eller alene) er sameie eller eneeie. Dette vil jeg ikke gå nærmere inn på, foruten å presisere at sistnevnte begreper knytter seg til eierforholdet under ekteskapet. Særeie og felleseie derimot, handler om hvordan ektefellenes verdier skal deles etter ekteskapet, enten ved separasjon og skilsmisse eller ved den ene ektefellens død.

Så, hva er egentlig særeie?

Hovedregelen, lovens normalløsning for deling ved et ekteskaps opphør, er felleseie. Felleseie innebærer at det ektefellene erverver i løpet av ekteskapet deles likt. Det vil si at hver av ektefellene har rett til halvparten av verdien av alt den andre erverver. Felleseie inntrer automatisk ved inngåelsen av et ekteskap, med mindre annet avtales. Særeie er en slik avtale om unntak fra likedeling. Særeie innebærer at det ektefellene eier eller senere erverver, ikke skal deles ved ekteskapets opphør.

Særeie kan avtales helt eller delvis. Særeie kan altså innebære at begge ektefellers formuer i sin helhet skal holdes utenfor deling, eller at deler av den ene eller begges formuer holdes utenfor. Dersom slik avtale skal inngås mellom ektefeller må det skje ved ektepakt. Så, hvorfor er denne ekteskapslovgivningen relevant om du skal skive et testament? Jo, fordi arvingene dine kanskje er gift/vil gifte seg i fremtiden, og fordi du som testator kan gjøre arven til særeie.

Hvor stor frihet har testator?

En testator kan naturlig nok ikke bestemme noe om arvingens formue i sin alminnelighet, men testator kan knytte vilkår til arven han testamenterer bort og senere avkastning av denne. Slike vilkår for arv må inntas i testament.

Dersom en testator har barn, er han/hun begrenset til å disponere over egne midler på grunn av reglene om livsarvingenes pliktdelsarv. Pliktdelsarven er en lovbestemt andel av arven, som skal tilfalle arvelaters barn. Arvelater har likevel rett til å bestemme at pliktdelsarven skal være arvtakers særeie.

Et såkalt særeiepåbud fra arvelater er svært utbredt. Det typiske tilfellet er vilkår om særeie fra arvingens foreldre, som ikke ønsker at arven skal deles ved en eventuell skilsmisse. Et særeiepåbud kan ikke endres av mottakeren. Eiendelene kan ikke gjøres til felleseie ved ektepakt, eller overtas til arvtakers ektefelle ved uskifte. Ikke med mindre testator har åpnet for dette. Testator har imidlertid mange valgmuligheter i utformingen av sitt testament, som trekker rammen for særeiets omfang.

Det er eksempelvis ikke noe i veien for at særeiepåbudet formuleres slik at arvtakeren gis adgang til å oppheve det når han/hun selv måtte ønske. Det kan også gis et tidsbegrenset særeiepåbud, eller særeiepåbud som kun varer frem til arvtaker og ektefellen får felles barn. Svaret på spørsmålet her må være at testators frihet er forholdsvis stor. Mange velger likevel å gjøre klausulen absolutt fordi man da kan unngå at mottakeren blir utsatt for press fra den andre om å gjøre om på dette.

Men hvorfor særeie når arv kan skjevdeles?

Hovedregelen om felleseie (likedeling) begrunnes i at verdiene i et ekteskap antas skapt ved felles innsats. Samtidig unngår en vanskelige rekonstruksjoner av eierforholdet, og krangler om hvem som eier hva. Mye av likedelingens begrunnelse svikter når det gjelder arv. Derfor finnes en særregel om såkalt skjevdeling, som blant annet sier at verdier som en ektefelle under ekteskapet har ervervet gjennom arv, kan kreves holdt utenfor deling.

Det er mange som er av den oppfatning at særeie er det samme et skjevdelingskrav. Skillet kan være vanskelig å forstå, men under følger noen viktige forskjeller.

Retten for en ektefelle til å sitte i uskiftet bo etter den andres bortgang er i utgangspunktet forbeholdt ektefeller som har felleseie. Skjevdelingsmidler er del av felleseie. Dersom ekteskapet oppløses ved at arvingen dør, vil derfor gjenlevende ektefelle kunne overta arven til uskifte, og verdiene dels likt ved et senere skifte av uskifteboet. Ved et påbud om særeie vil mottakerens ektefelle kun ha rett til å sitte i uskifte med mottakerens særeie dersom dette fremgå av testamentet. Skal en forelder sikre barnebarna sin arv dersom barnet død, er det derfor nødvendig å gjøre denne arven til barnets særeie.  Mellom ektefeller kan det også avtales at skjevdelingsretten ikke skal gjelde. Et påbud om særeie fra arvelater vil trumfe en slik avtale, og hindre at arven inngår i delingspotten selv om ektefellene skulle ønske dette.

Det finnes også enkelte bestemmelser om gjeld og verdistigning som gjør særeie gunstig. Samlet er dermed særeie fortsatt anbefalte løsning for testator som vil stille mottakeren best mulig for fremtiden.

Hva er særlig viktig å tenke på?

Testators vilkår for arv kan som vist ovenfor, få en rekke konsekvenser for mottakeren. Et særeiepåbud begrenser mottakeren fra å gjøre visse disposisjoner over arven, og hvilket omfang et  særeiepåbud skal ha er opp til testator. Skal du skrive et testament hvor du vurderer å ta inn vilkår om særeie, tenk nøye gjennom hvordan du bør formulere testamentet for å oppnå det du ønsker.

Dersom en arvtaker ikke får livsarvinger, vil realiteten av et særeiepåbud være mer begrenset. Arvtaker da vil kunne testamentere hele sin formue, inkludert særeie, til den andre ektefellen.

Merk at enkelte disposisjoner om særeie ikke er tillatt etter ekteskapslovens regler. En slik disposisjon vil ikke være bindende hverken for ektefellene eller deres arvinger. Har du spørsmål om hvordan du bør utforme testamentet anbefales at du tar kontakt med en advokat.