Veirett

Noen har kanskje aldri tenkt over om de egentlig har rett til det, men har «alltid» kjørt over andres eiendommer for å komme til hytta. Det kan oppstå uenighet både om rettighetens eksistens og/ eller rettighetens innhold.

• Les mer om: Bruksrett (servitutter)

Hos Økland får vi flest spørsmål om:

• Har jeg veirett?
• Må jeg betale for å bruke veien?

Eksisterer rettigheten?

Vurderingen av om man har en rettighet, gjøres ved å vurdere om det finnes et stiftelsesgrunnlag for rettigheten. Det vanligste stiftelsesgrunnlaget er avtale, men det kan også være hevd eller andre stiftelsesgrunnlag, for eksempel testament.

Når det gjelder avtaler, er muntlige avtaler like bindende som skriftlige. For å unngå uklarheter om rettigheten eksisterer, er det imidlertid alltid vårt råd at man skriver avtalen ned. Ønsker man å sikre seg notoritet, dvs. at også utenforstående kan gjøre seg kjent med at rettigheten eksisterer, må den tinglyses. Ved tinglysing vil informasjon om rettighetens eksistens fremgå av grunnboken for den eiendommen som rettigheten er stiftet på. Har eksempelvis eiendom A fått veirett over eiendom B, tinglyses veiretten som en heftelse på eiendom B. Dette kalles servitutter.

Muntlige avtaler om rettigheter på annens eiendom er gjerne inngått for mange år siden. Ofte er de som inngikk avtalene gått bort. Er det uenighet om muntlig avtale er inngått, har man heldigvis noen verktøy som kan brukes for å vurdere om det er sannsynlig at muntlig avtale ble inngått. Av relevante vurderingsmomenter nevnes:

• Om det er ytt vederlag og evt. størrelsen på dette
• Behovet for rettighetene; ble rettighetene gitt for å tilfredsstille et konkret behov?
• Evt. ulempe for den tjenende eiendom
• Den faktiske bruken, dvs. hvordan partene har innrettet seg

Det må foretas en konkret helhetsvurdering ved bruk av nevnte momenter.

Et annet stiftelsesgrunnlag er hevd. For å kunne hevde en slik bruksrett er det krav om at rettigheten har vært utøvd i en viss tid og at bruken har vært utøvd i god tro.

Hevdstiden for bruksrett over fast eiendom er normalt 20 år, jf. hevdsloven § 7. Hevd forutsetter at bruken har blitt utøvd i god tro, jf. hevdsloven § 4. Dette innebærer for det første at den som ikke har rett til å bruke veien og vet det, ikke kan hevde bruksrett. For det andre innebærer det at den som har vært uaktsom, ikke kan hevde bruksrett. Det vil være tilfelle dersom man burde ha foretatt nærmere undersøkelser av rettsgrunnlaget for å bruke en annens eiendom. Det foreligger ikke god tro der bruker har blitt gjort oppmerksom på at vedkommende ikke har rett til å bruke veien.

Den som bruker en vei og har fått lov til det, hevder ikke. Et vanlig stridsspørsmål er om det er avtalt en varig rett for eiendommen, eller bare en rett til å bruke veien inntil videre – en rett som kan trekkes tilbake og som ikke kan selges sammen med eiendommen. Grunneier kan – uttrykkelig eller stilltiende – ha tillatt bruk, såkalt «tålt bruk». Bruken kan skje etter eierens tillatelse eller ved at eieren tolererer bruken. Ved tålt bruk er ikke tillatelsen evigvarende, slik at eieren når som helst kan trekke tillatelsen tilbake. Tålt bruk avskjærer hevd.

I realiteten er hevd mest praktisk der noen har brukt en vei lenge, og ingen lenger husker eller kan sannsynliggjøre hva som i sin tid ble avtalt.

Inngåelse av ny avtale om veirett

Har man ikke tidligere hatt rett til å bruke veien på annens eiendom, kan man når som helst stifte en slik bruksrett/servitutt. Det fordrer at man blir enig med eier av eiendommen, og inngår avtale med han eller henne.

Etter norsk rett gjelder det i utgangspunktet et prinsipp om avtalefrihet og formfrihet. Det vil si at det normalt er opp til den enkelte å velge om vedkommende ønsker å forplikte seg, hvordan avtalen skal se ut og hva avtalen skal gå ut på. Som en konsekvens av dette kan avtalen være inngått både skriftlig og muntlig. Skriftlig avtale er alltid å foretrekke for å minimere sannsynligheten for at det skal oppstå uenighet i fremtiden. Det er også en forutsetning for å sikre seg rettsvern ved tinglysing.

Når avtalen skal skrives er det særlig viktig å innta reguleringer som beskriver følgende:

• Hva rettigheten består i.
• Hvilken eiendom rettigheten skal være knyttet til.
• Hvem som skal bære kostnadene ved å etablere rettigheten.
• Hvem som skal ha ansvar for vedlikehold.
• Hvor lenge rettigheten skal vare.

Vårt råd er alltid at rettigheter tinglyses, både for å unngå fremtidig uenighet om rettighetens eksistens, men også for å sikre rettsvern. Her kan vi bistå slik at rettigheten blir riktig utformet, og at man unngår konflikt og uklarheter i ettertid.

Har man ikke veirett, men har behov for det og ikke klarer å bli enig med eier av eiendommen man ønsker veirett over, kan man ta ut vegskjønn. Det kan være en relativt dyr affære der jordskifteretten stifter veiretten, samt bestemmer hvor mye du skal betale til grunneier for å få rettigheten. Ofte er det billigere å bli enig med grunneier om en slik kompensasjon, enn å ta en runde i retten om dette. Samtidig blir grunneier ofte skuffet over kompensasjonsnivået når dette fastsettes av retten. Her bør derfor begge parter strekke seg for å finne en løsning begge kan leve med.

Må jeg betale for å bruke veien?

Når man har fått veirett, er det ofte spørsmål om man må betale for å bruke veien. Videre er det mange som lurer på hvor mye grunneier kan kreve i betaling.

Det korte svaret er ja, du må betale din del av veivedlikeholdskostnadene for å bruke veien. Det fremgår direkte av veglova § 54 første ledd. Fordelingsnøkkelen mellom de ulike bruksrettshaverne kan man bli enige om. Loven gir et utgangspunkt, men her står man altså fritt til å avtale andre løsninger.

Har du spørsmål om veirett?

Advokatfirmaet Økland har spisskompetanse på veirett og servitutter. Vi kan bistå med tolkning av stiftelsesgrunnlag for å kartlegge om veiretten eksisterer og omfanget av den. Vi kan også bistå med etablering av nye veiretter ved skjønn eller avtalerettslig grunnlag. Har du spørsmål om veirett kan du fylle ut kontaktskjemaet nedenfor.

Kontaktskjema