Da Norge stengte ned i mars 2020 var det antatt at koronapandemien ville få store konsekvenser for avvikling av bygge- og anleggsprosjekter. Det ble sendt ut både varsler om fristforlengelse og vederlagsjustering. Det ble i den forbindelse stilt spørsmål ved om det var byggherren eller entreprenøren som skulle bære risikoen for forsinkelser og påløpte kostnader som følge av pandemien.
Særlig spørsmålet om muligheten til å kreve vederlagsjustering ble hyppig diskutert ettersom utgangspunktet er at entreprenøren kun har krav på fristforlengelse ved force majeure. Hvorvidt entreprenøren også kan kreve vederlagsjustering for forhold som knytter seg til korona er nå blitt tatt nærmere stilling til av Follo og Nordre Østfold tingrett.
12.05.2022
Skrevet av: Senioradvokat Emilie A. S. Langeland og advokatfullmektig Benjamin Vilkensen Sæverås
Fristforlengelse
Indre Østfold kommune som byggherre hadde engasjert en entreprenør til oppføringen av en PU-bolig etter NS 8407. Oppstart på byggeplassen var 4. september 2019. Avtalt overlevering var 20. august 2020, men skjedde ikke før 7. september 2020. Entreprenøren hadde krevd forlenget byggetid, men byggherren hadde avvist kravet. Entreprenøren hevdet behovet for forlenget byggetid skyldtes koronautbruddet og smitteverntiltak som gav rett til fristforlengelse.
Retten kom til at entreprenøren hadde krav på fristforlengelse både etter NS 8407 pkt. 33.3 som gir krav på fristforlengelse ved force majeure og etter NS 8407 pkt. 33.1 jf. pkt. 15.2 som gir krav på fristforlengelse ved endring i lover, forskrifter og enkeltvedtak. Retten la derfor til grunn at NS 8407 pkt. 33.3 derfor ikke alene regulerer krav om fristforlengelse ved force majeure.
Vederlagsjustering ved berettiget forsering er ikke utelukket ved force majeure
Entreprenøren iverksatte forsering og krevet kompensasjon for forseringskostnadene. Entreprenøren hevdet som nevnt at behovet for forlenget byggetid skyldtes koronautbruddet og smitteverntiltak som gav rett til fristforlengelse. Byggherrens avvisning var derfor urettmessig ifølge entreprenøren, som viste til at pkt. 33.8 gir grunnlag for å kreve forseringskostnadene dekket i slike tilfeller.
Retten kom til at hele forseringskostnaden kunne kreves dekket utfra pkt. 33.8 fordi fristforlengelseskravet var berettiget utfra pkt 33.3 (1). Bestemmelsens femte ledd utelukket bare vederlagsjustering knyttet til fristforlengelse etter pkt. 33.3 (1), ikke krav på kompensasjon for forseringskostnader forårsaket av uberettiget avvisning av krav om fristforlengelse.
Vederlagsjustering for endring i lover, forskrifter og enkeltvedtak er ikke utelukket ved force majeure
Entreprenøren krevde også dekket kostnader entreprenøren hadde hatt til smittevern i anledning koronarestriksjonene. Retten kom til at entreprenøren hadde krav på vederlagsjustering etter NS 8407 pkt. 15.2 jf. pkt. 34.1.2. NS 8407 punkt 33.3 (5) stengte ikke for vederlagsjustering da kravet ikke knyttet seg til fristforlengelse, men smittevernstiltak.
Avslutning
Dommen er anket og endelig avgjørelse foreligger imidlertid ikke. Overordnet er vi enig med retten i at force majeure-forhold ikke bør utelukke kompensasjon for forseringskostnader, når fristforlengelse er avvist uten berettigelse. I likhet med retten mener vi koronapandemien med tilhørende smitteverntiltak og reguleringer, må anses som et byggherreforhold. Det er som regel vanskelig for en entreprenør å ta høyde for denne typen krisesituasjoner i tilbudsangivelser. Dette er også løsningen som etter vårt syn ligger nærmest både ordlyden og den overordnede systematikken i NS 8407. Verdt å merke seg er at det her vil være en forskjell på de kontrakter som ble inngått før og etter koronapandemien var en realitet.
Advokatfirmaet Økland & Co DA bistår både byggherrer og entreprenører i alle faser av et byggeprosjekt, fra utformingen av tilbudsgrunnlag og kontrakt til gjennomføringen av sluttoppgjøret. Ta kontakt med en av våre advokater i dag dersom du ønsker informasjon om hva vi kan bidra med for din virksomhet.
