04.11.2019
I 2018 ble vi kontaktet av en klient med følgende sak:
Hun var anklaget av NAV for å grovt uaktsomt ha unndratt rundt kr 400 000 i sykepenger og arbeidsavklaringspenger. Årsaken var at hun hadde oppholdt seg i utlandet.
Nå har det kommet for en dag at det ikke er ulovlig å oppholde seg i utlandet ved mottak av arbeidsavklaringspenger, og at NAV ikke var berettiget i å kreve disse pengene tilbake.
Vår vurdering var at NAVs vurdering ikke var i tråd med EØS-forordningen. Til dette anførte imidlertid NAV følgende: «Forordningen 883/2004 tillater at en reiser eller flytter til et annet EØS-Land, men ikke å dra på ferie». Utover at denne grensedragningen er helt vilkårlig, viser dette at NAV har hatt manglende forståelse for grunnpilarene i EU og EØS-rett – nemlig fri flyt av varer, kapital, tjenester og personer.
For det er ikke slik at det ikke har blitt oppdaget eller anført av noen jurister at NAV sin praksis stred mot EØS-regelverket. Men å utfordre en slik grunnleggende juridisk feiloppfatning hos NAV, vil være en så tung og belastende prosess for klienten, at de verken har motet eller midlene til å ta på seg oppgaven.
Når det legges til at vi omtaler saker der klienten ofte er i en særdeles sårbar posisjon, og at praksis viser at klienten sjelden vinner frem ovenfor NAV, vil det være nærmest umulig for klient å føre saken videre på disse premissene.
Klientene eller brukerne blir da tvunget til å spille etter reglene som er blitt lagt til grunn av NAV. Uavhengig om vi som advokater har sett problemstillingen eller ikke.
Tilbake til vår klient.
Da vi mottok sakens dokumenter oppdaget vi at NAV hadde beregnet feilutbetalingsbeløpet etter grunnleggende rettstridige premisser. NAV hadde selv innhentet kontoutskrifter for å dokumentere utenlandsopphold, og hadde deretter lagt en omvendt bevisbyrde til grunn for vurderingen av når klient hadde oppholdt seg i Norge og når hun hadde oppholdt seg i utlandet. NAV anførte altså at klient hadde oppholdt seg i utlandet også i de perioder hvor de ikke hadde informasjon om hvor hun hadde oppholdt seg. Dette er sterkt kritikkverdig.
Her påpekte vi at når NAV først legger til grunn at vår klient hadde sitt faste bosted i Norge, så må det også antas at hun oppholdte seg i Norge dersom utenlandsopphold ikke kunne dokumenteres. En vurdering NAV etter hvert ble enige i.
Resultatet var at kravet mot vår klient ble redusert med over 250 000 kroner. Dette viser at selv når NAV anvender sitt eget «interne» regelverk, forekommer det katastrofale vedtak.
NAV har rett og slett ikke midlene eller kompetansen til å ivareta rettssikkerheten til Norges borgere, selv der NAV anvender regelverket på den måten NAV mener er korrekt.
Voldsom ressursmangel i rettsapparatet[1], for få jurister i forvaltningen og en politisk ledelse som ønsker å hindre «trygdeeksport»[2] har forårsaket kaoset. Nå må det ryddes opp.
Rettsapparatet må få økte midler, satsene for offentlig salær må opp, og juristene i NAV må bli flere, og faglig uavhengige den politiske ledelsen.
For én ting er sikkert: hadde klientbasen i dette tilfellet vært ressurssterke, friske mennesker med mye penger, så hadde denne situasjonen aldri oppstått.
Da hadde vi fått en avklaring av dette i 1994.
