Størrelsen på byggesaksgebyrer

Den som vil oppføre eller uføre et tiltak på en eiendom, vil som regel bli pålagt byggesaksgebyrer. Kommunen pålegger for eksempel gebyr for behandling av søknad om tillatelse, utferdigelse av kart og attester. Praksis har vist store individuelle forskjeller hos ulike kommuner. I høst kom en ny veileder som skal hjelpe norske kommuner å utforme riktigere og likere gebyrer i byggesaker. I det følgende gis et innblikk i rammene for kommunens handlingsrom.

Lovens utgangspunkt – selvkostprinsippet

Plan- og bygningsloven § 33-1 gir de rettslige rammene for innkreving av gebyrer i byggesaker. Av bestemmelsen følger at kommunestyret kan gi forskrift om byggesaksgebyrer. Det følger av bestemmelsen at nivået på gebyrene ikke skal settes høyere enn de «nødvendige kostnadene» kommunen har med byggesaker.

Nødvendige kostnader gir uttrykk for et selvkostprinsipp, som også følger av kommuneloven § 15-1. Selvkost er den totale kostnaden ved å produsere en tjeneste eller et produkt. Selvkostprinsippet gir en øvre ramme for gebyrenes størrelse. Prinsippet skal sørge for at kommunene, med en monopolstilling i byggesaksbehandling, ikke skal oppnå økonomisk vinning av lovpålagte tjenester. Samtidig skal kommunen gjennom gebyrene få sikret dekning av kostnadene ved ulike byggesakstjenester. Loven åpner for et forholdsvis vidt lokalpolitisk skjønn. Det er ingen plikt til å foreta en konkret kostnadsvurdering i den enkelte sak. Hensynet til effektiv saksbehandling tilsier at gjennomsnittsbetraktninger aksepteres, men både lovgiver og Høyesterett har lagt til grunn at selvkost likevel skal tilstrebes i den enkelte sak. Dette innebærer at gebyrene må ta utgangspunkt i kommunenes gjennomsnittlige utgifter for den enkelte sakstype.

Presisering av kommunenes handlingsrom

Undersøkelser de senere årene har avdekket store forskjeller i gebyrnivået hos landets kommuner. Tiltakshavere opplever kommunenes handlingsrom svært vidt og praksis fremstår uforutsigbar. Dette kan igjen føre til redusert tillit til forvaltningen som plikter å sørge for likhet og forsvarlig saksbehandling.

Kommunal – og moderniseringsdepartementet har for å utjevne forskjellene og bidra til en mer forutsigbar praksis i sin veileder gitt en nærmere definisjon av kommunenes handlingsrom. Veilederen viser hvordan et selvkostregnskap bør settes opp, og hvilke direkte og indirekte kostnader som kan inngå i beregningsgrunnlaget for byggesaksgebyrer. Veilederen gir også veiledning om utforming og vedtakelse av gebyrforskrift.

Mistanke om for høye byggesaksgebyrer?

De kommunale gebyrregulativene vedtas av kommunestyret og er forskrifter. Forhåndsbestemte gebyrer anses ikke som enkeltvedtak og vil derfor ikke kunne påklages. Det kan imidlertid foretas en lovlighetskontroll av dem for å få avklart om regulativet er gyldig vedtatt, og om det er i tråd med lovverket.

Beregningen kan derimot påklages dersom det er foretatt individuelle vurderinger og det dermed foreligger et enkeltvedtak. Eksempler her kan være at beregningen av et konkret gebyr ikke er utført i tråd med bestemmelsene i kommunens eget gebyrregulativ eller det er tatt utgangspunkt i feil faktum.

De fleste gebyrforskrifter har regler om at gebyret «kan» reduseres dersom størrelsen på gebyret virker urimelig. Dersom gebyret fremstår urimelig høyt sammenholdt med den antatte arbeidsmengde kommunen har hatt med behandlingen, bør det fremsettes anmodning om nedjustering av gebyret.

 

Advokatfirmaet Økland & Co DA bistår jevnlig i byggesaker mot plan- og bygningsmyndighetene. Ta gjerne kontakt med en av våre advokater ved behov for juridisk bistand i byggesaker.

Emilie Alexandra Sæter Langeland